Samtidsdansen sitter i hodet

Posted on 24. oktober 2014

0


Teksten er bestilt av og er publiset i Carte Blanche sin programkatalog for 2014/2015 hvor den også er  oversatt til engelsk.

Samtidsdansen sitter i hodet

 Av Ine Therese Berg

Kroppsarbeid har aldri hatt høy status i samfunnet, verken sosialt eller økonomisk. Når kropp historisk sett dessuten har blitt betraktet som noe adskilt fra det rasjonelle og det logiske, gir det seg nesten selv at dans ikke har vært oppfattet som en kunstform med særlig tyngde. Nettopp derfor kan og bør samtidsdansen ha som mål å åpne for nye måter å uttrykke kjønn og identitet på, samtidig som den forhåpentligvis også kan rugge litt på holdningene våre til kroppen.

En kvinnegreie?

Vårt kulturelle og historisk sett motsetningsfulle forhold til kroppen gjør det umulig for oss å forholde oss nøytralt til kropp i bevegelse. Fordommer og forutinntatthet eksisterer helt uavhengig av av hva dansekunstnerne faktisk befatter seg med. I Norge kan det virke som om dansen i enda større grad enn i andre land, oppleves som «en kvinnegreie». At dans er en kunstform som bruker kroppen som medium, der man arbeider med abstrakte størrelser og der kvinner har stått for institusjonsbyggingen, har gitt dansen en plass langt nede i det norske kulturhierarkiet. Dansekunst har vært for de spesielt interesserte – det vil si kvinner og homofile menn.

Smak på ordene kvinnespørsmål og kvinnelig kunstner og vær ærlig: Smaker ordene av prestisje, «cutting edge» og innovasjon? Nei, snarere av latterliggjøring, usynliggjøring. Begrepet feminisering brukes som skjellsord og bevisførsel for kulturens forfall.

I et kunstfelt med mange kvinner er det paradoksalt hvor få eksplisitt feministiske prosjekter som finnes. Det kan virke som om overvekten av kvinner gjør den feministiske diskursen overflødig; ved å hvile på at det personlige uansett er politisk, tas det feministiske perspektivet for gitt. Det er ikke bare en hvilepute, men også en feilslutning, for kvinner kan være like reaksjonære som menn. Ikke alle kvinner er feminister eller definerer seg inn i et feministisk prosjekt, ei heller alle kvinnelige dansekunstnere. For kvinnelige koreografer kan en feministisk lesning av arbeidet oppleves som klam, fordi de ønsker å arbeide med universelle eksistensielle spørsmål og ikke ønsker å puttes i båsen for kvinnespørsmål. Det har imidlertid vist seg vanskelig å unngå . Også for mannlige dansekunstnere får dette konsekvenser, siden disse konsekvent behandles som eksotiske innslag i en verden som er predefinert som feminin. Enkelte mannlige koreografer er så ivrige etter å understreke at dans ikke bare er feminint, at de gjør karriere på å sementere stereotypier om maskulinitet.

Leter etter tegn
Som publikum har vi ofte problemer med å forholde oss til kompleksiteten i det danseriske uttrykket. Vi forenkler gjerne, særlig gjennom å lete etter meningsbærende tegn i abstrakt dans. Vi er forhåndsprogrammert slik, dermed er det bare de mest sofistikerte tilskuerne som klarer å kaste av seg den semiotiske fortolkningsrammens åk og i stedet forholde seg til kroppens materialitet: Tyngdekraften, linjene i rommet, rytme og tempo – med andre ord ren bevegelse. Imidlertid er ikke kroppen ren, og kjønn er ikke kun et biologisk faktum men også et eget system av tegn og koder. Både dansekunstnere og publikum må forholde seg til at kroppen og dens bevegelser setter i gang et spill med referanser som man aldri har fullstendig kontroll over. Noen kunstnere ser på dette som et fripass for å fraskrive seg ansvaret for potensiell betydning og som en unnskyldning til å unndra seg å selv gå i dialog om arbeidet. Andre ser det som en viktig begrunnelse for nettopp å gå inn i en diskusjon om fortolkning.

Fraværet av et danseteoretisk miljø og dansefeltets manglende synlighet i offentligheten gjør at det har skortet på en estetisk og kritisk diskurs om gestaltningen av kjønn i den norske dansekunsten. Et strukturelt blikk kan ikke påtvinges hverken kunstnere eller publikum. Like fullt bør ny dans tilstrebe å skape nye bilder, i det minste bilder som gjenspeiler kompleksiteten knyttet til kjønn og hvordan det feminine og maskuline utøves i kulturen og generelt i samfunnet. Hvis ikke blir det dansen, like mye som tilskueren, som reduserer danseren til stereotype bilder av kjønn. I tillegg reduserer dansen sitt eget fysiske og visuelt-romlige uttrykk ved å reprodusere gjenkjennelige bilder igjen og igjen (… og igjen).

Idet en kvinnelig danser i kjole sammen med en mannlig danser i dress trer inn på en scene, befinner vi oss umiddelbart i kjent landskap. Kler danserne av seg, er risikoen at publikum ikke ser dansen og mennesket for bare kropp. Påkledning og avkledning fungerer symbolsk på ulike måter, men avindividualisering og objektivisering av danseren forekommer dessverre ofte i dansekunsten. Samtidig som danseren i dag ofte er sterkt medskapende i utviklingen av bevegelsesmaterialet i forestillinger, noe som markerer en mindre hierarkisk organisering av dansen, finner man også en motsatt tendens i dyrkingen av stjernekoreografen. Får danseren derimot en sterkere identitet som individ og kunstner både på scenen og i prøvesalen, vil publikum møte et større menneskelig mangfold på forestilling.

Konseptuell nyorientering
Konseptuell dans er ikke i seg selv fri fra å reprodusere problematiske ideer om kropp og kjønn, men bringer med seg en sterkere bevissthet om dansens virkemidler. Den er dessuten tydelig orientert i retning av en bredere estetisk og kritisk diskurs. Et utvidet koreografibegrep har etablert seg i estetisk teori og performance-teori så vel som i praksisfeltet, noe som kraftig har utfordret kroppens dominerende posisjon i kunstformen. På den ene siden kan dette kanskje ses på som nok et utslag av at språket og det rasjonelle trumfer kroppen. På den andre siden kan man håpe på at det snarere signaliserer en sterkere integrering av disse tradisjonelle motsetningsparene.

Helt sikkert er det at stadig flere kunstnere innenfor samtidsdans utfordrer de konvensjonelle bildene av femininitet og maskulinitet ved å forholde seg til kropp og dans som et kulturelt, sosialt og ikke-statisk fenomen. I stedet for en estetisering og fetisjering av det fysikaliteten til veltrente, men utskiftbare dansekropper, insisteres det på at dans involverer mer enn kropp: Dansen sitter like mye i hodet.

 

 

 

 

 

Reklamer
Posted in: Dans, Scenekunst