Ibsen til hverdags?

Posted on 24. oktober 2014

0


Ibsens samtidsdramaer er enkle å ikle moderne klær. Det er fint og aktuelt, men kan lett bli litt kjedelig teater.

 

Lille Eyolf

Av Henrik Ibsen
Rogaland teater
Teaterhallen
Premiere 29. august
Regi Lisa Lie

Nationaltheatret
Amfiscenen
9. september
Regi Sofia Jupither

For noen år siden var det populært å plassere Ibsens samtidsdramaer i retro-omgivelser inspirert av 50-tallet, men for tiden er det vanligere at scenografi, kostyme og andre referanser som er mulige å legge inn i teksten er så dagsaktuelle som mulig. Siden intrigene stort sett utspiller seg inne i de borgerlige stuer har jeg altså sett mange smakfulle interiører i teatret. Så også i Nationaltheatrets versjon av Lille Eyolf. Stykket foregår ute på en stor terrasse som scenograf Erlend Birkeland har møblert med komfortable sittegrupper i tre bekledd med henslengte kelimputer. Ensemblet er kontemporært vestkantstilige, solbrune og friske.

Gjenkjennelig
Pia Tjelta og Kåre Conradis Rita og Alfred mangler kjemien som kan gi troverdig temperatur i scenene mellom dem. Den dukker derimot opp i scenene mellom Conradi og Marte Engebrigtsen, som spiller søsteren Asta med en megetsigende tilbakeholdenhet, og Astas scener med den stødige beileren Borgheim, Herman Sabado. De fleste vil nok dessuten finne det lettere (og mer behagelig) å kjenne seg igjen i Astas og Borgheims kjærlighetsforhandlinger. Rita og Alfred med det talende etternavnet Allmers er på hver sin måte krevende, usympatiske og egoistiske; hvem har vel lyst til å se seg selv i forholdet deres? Regissør Sofia Jupither framhever Alfreds selvopptatte selvrealiseringsprosjekter. Selv når han forsøker å gjøre noe for andre handler det om hans egne higen etter den store livsoppgaven. Tjelta er herlig infam der hun med spydige stikk avkler denne egenskapen ved ektemannen, men har også en tendens til å illustrere teksten, særlig med hendene.

Sofia Jupither har mange regioppdrag på Nationaltheatrets biscener bak seg, mye nyere dramatikk, men også klassikere som Strindberg og Tchekhov. Det var imidlertid først da hun kritiserte stereotype kjønnsroller i Egners Kardemommeby at hun til mye rabalder brøt igjennom i en bredere norsk offentlighet. Jupithers Lille Eyolf er blitt et moderne samlivsdrama om manglende kommunikasjon og undertrykte følelser hvor lite ligger mellom linjene. Regien hennes spiller på det gjenkjennelige. Det blir for meg talende at et sceneskift står for stykkets sterkeste øyeblikk. Alfred står alene og ser utover sjøen hvor sønnen nylig har druknet mens scenen ligger mørk. Scenearbeidere rydder rolig inn hagemøbler og puter, sommeren er definitivt over. Scenen fylles av tåke og en av de svartkledde kommer inn med en hageslange og vanner terrassegulvet, før han lar det regne på Alfred. Det er et grep som dramaturgisk fungerer bra og det fortettede dramaet hadde tålt flere slike pauser.

Uforløst underliggjøring
I Rogaland teaters Lille Eyolf har regissør Lisa Lie jobbet med underliggjøringsstrategier. Ikke bare må karakterene bevege seg i, og over et diorama som scenograf Marte Ekhougen ser ut til å stjålet fra et naturhistorisk museum, andre elementer bryter også inn i den realistiske handlingen og dialogen. Blant annet er døden, som Alfred refererer til som sin følgesvenn, til stede i sort ballettrikot og med dødningesminke. Ensemblet som består av skuespillerne Lars Funderud Johannessen og Marianne Holter som Alfred og Rita, Helga Guren som Asta og Svein Solenes som Borgheim leverer interessante og motsetningsfulle rolletolkninger. Dette til tross for at de på sett og vis spiller på tvers av, og ikke med, hindringene som regissøren har lagt ”i veien for” dem. Lie har likevel fått mye ut av skuespillerne, særlig Guren spiller ut en rastløs energi som skaper mye dynamikk i scenene hennes.

Samtidig blir det et problem i Lies regi at det føles som om to ulike forestillingskonsepter ikke helt har smeltet sammen, det er ikke helt forløst. Lisa Lie er en typisk ”auteur” som tidligere har skrevet, regissert og spilt sine egne forestillinger som typisk har vært beskrevet som maksimalistiske, burleske, og ironiske. Altså milevis fra det borgerlige dramaet til Ibsen slik vi er vant til å se det. Regien hennes kan forstås som et forsøk på å hente ut de symbolske aspektene ved Lille Eyolf snarere enn som Jupither å betone hverdagsrealismen. Et godt eksempel er hvordan de tolker Rottejomfruen. På ”National” gjør Andrine Sæther en god vestkantdame som har mistet grepet, mens på ”Rogaland” er Gretelill Tangen en skjør og mystisk skikkelse, som attpåtil kommer tilbake som Ritas doppelganger i de siste aktene.

Selv om Sofia Jupithers versjon av Lille Eyolf framstår som en mer helstøpt forestilling, kommer den ikke med noe nytt og er litt kjedelig i all sin aktualitet. For de som foretrekker sjansespill framfor ”safing” framstår Lisa Lies oppsetning som mye mer kunstnerisk interessant. Til tross for at forestillingen som helhet har sine svakheter vokser den i etterkant.

Publisert i Morgenbladet 12. september, 2014

 

 

Reklamer