Årets kritikk 2014

Posted on 24. oktober 2014

0


Kritikerlaget delte 25.september ut den årlige Kritikerprisen. Nytt av året er kategorien Årets kritikk hvor min kommentar Teater mellom to permer som sto i Morgenbladet 14. februar 2014 fikk prisen. Emil Bernhard delte ut prisen og begrunnelsen kan leses her.

Under er min takketale som ble holdt under utdelingen på Litterarurhuset.

Kjære kolleger i Kritikerlaget, tusen takk for prisen for Årets Kritikk.

Kjære Emil Berhard, Ane Farsethås og Sindre Hovdenakk, takk for fine ord.

Det var en stor ære bare å bli nominert til denne prisen og ikke mindre stort å være den første i Kritikerprisens historie som får utmerkelsen i denne nye kategorien.

For å fram gode tekster er man avhengig av å ha gode lesere. For selv om det å være kritiker er et ganske ensomt yrke er man aldri helt alene om en tekst. Jeg har vært så heldig å hatt to svært dyktige lesere, først Therese Bjørneboe, redaktør for Shakespeare tidsskriftet og siden Ane Farsethås, kulturredaktør i Morgenbladet. Ved selv å være to av landets mest profilerte kritikere legger de begge lista høyt for sine skribenter. Takk til Therese som først ga meg tillit og plass og takk til Ane som har gitt meg muligheten til å nå enda bredere ut, og som med sine alltid presise tilbakemeldinger gjør meg til en bedre kritiker.

Jeg er stolt over å ha fått pris for akkurat denne teksten. Den satt nemlig langt inne, noe nettopp Ane kan attestere for. På et tidspunkt måtte jeg sende henne et uferdig utkast fordi jeg sto fast og trengte noen friske øyne. Det fikk jeg og jeg kom i mål innen deadline. Heldigvis er det ofte sånn at den materien som gir mest motstand også gir det beste resultatet. Utgangspunktet for teksten var den store strømmen av teaterpremierer hvor forestillingene var basert på en roman. Å diskutere dette fenomenet krevde noe annet enn en anmeldelse, samtidig som det var nødvendig å si noe om forestillingene jeg brukte som eksempel.

At en kommentar kåres til Årets kritikk peker på at kunstkritikken er i endring. Det er en dreining bort fra å fokusere på det enkelte verket til en kobling mot aktuelle hendelser, enten i kulturpolitikken eller kunsten selv. For meg er det ikke alltid den enkelte forestillingen som er det mest interessante å skrive om, jeg har nok alltid vært opptatt av å sette forestillingene jeg ser inn i en større sammenheng, jeg syns med andre ord at det er positivt at kritikere skriver kommentarstoff. Samtidig er det viktig at det ikke fortrenger fokuset på kunsten, vi trenger også en kritisk behandling av det enkelte kunstneriske arbeidet.

Når anmeldelsen er på trykk kommer man ofte på et poeng man gjerne skulle tatt med. Tematikken i akkurat denne teksten er fortsatt aktuell og på mange måter ser jeg det problematiske i adapsjonstrenden enda tydeligere nå enn i vinter. Ved å lene seg i så stor grad på det allerede etablerte og kjente, altså romaner, som kommer i tillegg til et allerede tungt fokus på dramatiske klassikere, oppdrar teatrene det bredere publikummet til å bli enda mer trygghetssøkende enn det allerede er, dette er å legge til rette for en ond sirkel. Jeg tviler på at ”Adapsjonsteater” henvender seg til et reelt nytt publikum, men det trekker kanskje noen flere av de samme. Deler av norsk teater produserer sesongprogram og forestillinger som er til forveksling like og selv om det ser ut til at flere teatersjefer leter etter nye måter å produsere og henvende seg til publikum synes jeg ambisjonsnivået og farten er for lav. Vi trenger å gi rom for flere særegne kunstneriske prosjekter som vil noe mer utover den enkelte forestillingen, og som bidrar til å utvikle scenekunstfeltet i sin helhet.

De færreste vet at jeg skrev mine første anmeldelser i 96, muligens 97. Det var en musikkanmeldelse, eller det kan ha vært en filmanmeldelse, men den var i alle fall på trykk i Asker og Bærums Budstikke. Det var imidlertid Først i 2005 etter et langt opphold at jeg som nyutdannet teaterviter begynte å skrive om scenekunst for Norsk Shakespeare og teatertidsskrift. For snart tre år siden begynte jeg å skrive for Morgenbladet. Imidlertid har jeg dessverre altfor ofte måttet takke nei til et oppdrag: i 2013 hadde jeg kun fem anmeldelser på trykk. Jeg har nemlig som alle andre scenekunstkritikere i min generasjon alltid vært kritiker på si, fram til sommeren hadde jeg fast jobb i seks år. Å ha denne fulltidsjobben har gjort det økonomisk mulig for meg å skrive, men den har også gjort det vanskelig å skrive spesielt ofte. Det er et problem for mange kritikere. Jeg har ofte tenkt at jeg ville blitt vært en mye bedre skribent dersom jeg i større grad kunne takket oftere ja. Det mer man ser og skriver, det hvassere blir blikket og pennen. Hvis kritikkens og kritikernes vilkår hadde vært bedre er det imidlertid ikke så sikkert at det ville vært jeg som hadde stått her og holdt tale. Altfor mange svært talentfulle kritikere gir seg akkurat når de begynner å bli gode, fordi det er en tidkrevende, ustabil, utfordrende og ikke spesielt bra betalt jobb. Ikke blir man spesielt populær heller.

Spørsmålet blir kanskje hvorfor vi gjør det? For min del fordi jeg ser på det som et privilegium å få delta i den offentlige samtalen om fagfeltet mitt, scenekunst. Å få lov til å bruke engasjementet og kompetansen min til å synliggjøre og bidra til diskursen omkring en kunstform som er så mangefasettert, sosial, historisk og kulturelt forankret.

Det er mange dyktige kritikere i Norge og det å opprette en pris for å rette fokus mot kritikerrollen mener jeg er en viktig synliggjøring av kritikervirket som i dag er på vei til å bli marginalisert ut av nyhetsbildet.

Å være kritiker er som sagt et ensomt yrke og det er sjeldent man får tilbakemeldinger så nettopp å bli sett på denne måten, av sine egne kolleger, de andre strenge ekspertene, det gjør meg nesten litt skjelven. For dette forplikter jo til å bli en enda bedre kritiker og skribent.

 

Tusen takk igjen kjære kolleger!

Advertisements
Posted in: Uncategorized