Teater mellom to permer

Posted on 22. mars 2014

0


Teateret ser til romanen for tiden. Har man sluppet opp for egne ideer?

Anne Ryg spiller Ellinor i Marit Moum Aune og Riksteatrets oppsetning av Vigdis Hjorts roman Leve Posthornet. Foto: Fredrik Arff

Anne Ryg spiller Ellinor i Marit Moum Aune og Riksteatrets oppsetning av Vigdis Hjorts roman Leve Posthornet. Foto: Fredrik Arff

Publisert i Morgenbladet 14. februar 2014
FAKTA – FORESTILLINGER

Leve Posthornet!
Basert på Vigdis Hjorths roman
Regi: Marit Moum Aune
Riksteatret
Urpremiere 30. januar

Demoner 2014
Tekst: Geir Gulliksen
Regi: Runar Hodne
Nationaltheatret Hovedscenen
Urpremiere 8. februar

Ikke forlat meg

Basert på Stig Sæterbakkens roman
Regi: Terje Skonseng Naudeer
Brageteatret
Urpremiere 1. februar

Det er gått inflasjon i teaterforestillinger basert på romaner! I løpet av en måned har jeg sett fem ulike forestillinger med utgangspunkt i romaner, blant disse urpremierene på Leve posthornet! på Riksteatret, Ikke forlat meg på Brageteatret og Demoner 2014 på Nationaltheatret.

Teatrene har «alltid» dramatisert kjente bøker. Men når dét plutselig er hovedtendensen må man stille noen spørsmål.

Som: Hvem er «romanteatret» til for? Undersøkelser har vist at bare en liten brøkdel av befolkningen oppsøker teatret jevnlig. Folk flest går rundt en gang i året og vil se noe de kjenner fra før så de er sikre på å få noe de liker. Å bygge en forestilling på en kjent roman kan trygt antas å nå ut til en litt annen del av kultursegmentet, til lesehestene. Men kan vi dermed skylde på deres villighet til å løse billett?

Nei, det blir for billig å skylde på kommersialisering av teatret.

En mindre kynisk innfallsvinkel er teatrets konstante behov for nytt materiale, for andre fortellinger enn den klassiske eller den nye dramatikken kan tilby. Det er vel først og fremst dramaturger, teatersjefer og regissører som tenker «dette kan bli bra teater», og ikke leseren som i sofakroken lengter etter å se Vigdis Hjorths heltinne Ellinor danse over scenen av frustrasjon og innestengte følelser.

Samtidig er dette en voksende internasjonal trend. Den tyske regissøren og dramatikeren Armin Petras er blitt husvarm i norske teatre og kunne nesten blitt holdt personlig ansvarlig for «dramatiseringsmoten». Sjefen ved Schauspiel Stuttgart har gjennom mange år gjort suksess ikke bare med å skrive nye stykker, men også med å adaptere og regissere klassikere som Anna KareninaogVredens druer og nyere Frøken Smillas fornemmelse for snø. Dramatiseringer som senere gjenoppsettes av andre teatre og regissører verden rundt, deriblant i Norge. Adaptasjonene kombinerer behovet for noe nytt med ønsket om noe velkjent og allerede kvalitetssikret.

Ikke at dramatisering er én ting. Demoner 2014Leve Posthornet! og Ikke forlat megrepresenterer tre helt ulike tilnærminger. Geir Gulliksen har gjort en «overskrivning» av Dostojevskijs De besatte der navn på karakterer og enkelte tekstpassasjer og handlingselementer beholdes og brukes til å diskutere moderne terror og kulturkamp. Resultatet er ikke bare hovedsceneforestillingen med Nationaltheatrets stjernelag, men også et nytt dramatisk verk som gis ut på Aschehoug forlag. I den andre enden av skalaen finner vi Terje Skonseng Naudeers dramatisering av Stig Sæterbakkens Ikke forlat meg. Forestillingen er i monologform, så nedstrippet og tekstnær at den kan sees like mye som et gripende stykke litteraturformidling som en teaterforestilling. Regissør Marit Moum Aune lar derimot teaterleken gå hånd i hånd med historieformidlingen iLeve posthornet! og setter sin egen tydelige signatur på Vigdis Hjorths fortelling, selv om replikkene og de kjappe skiftene er umiskjennelig forfatterens. Stykkets fysiske, dansede sekvenser er dessuten et originalt grep, i en tekst som i stor grad handler om språkets begrensninger.

På Brageteatret: Ikke forlat meg. Foto: Kjetil Moslåtten /Brageteatret

Under Demoner 2014, hvor spillet med referanser til Dostojevskij står helt sentralt, slår det meg imidlertid at i alle dramatiseringene jeg har sett, er det som om det skuespillerne gjør på scenen ikke er det viktigste, at de egentlig bare viser til noe annet. Fordi jeg på forhånd har et forhold til originalverket overskygger dette teateropplevelsen. Vanligvis liker jeg at en forestilling peker utover seg selv – men til et annet og helt fullendt verk?

Demoner 2014 er for øvrig noe ujevn, men effektiv i sin parafrasering av Dostojevskijs murstein; flere av skikkelsene er bare så vidt innom scenen og blir noe vage i motsetning til sine litterære motstykker. Det er det kritisk utleverende og politisk brennbare innholdet som bærer forestillingen. Bearbeidelsen av romanklassikeren er et vågalt og verdifullt eksperiment, men trenger Nationaltheatret Dostojevskij som et filter og påskudd for å behandle 22. juli?

På Nationaltheatret: Demoner 2014. Foto: Andreas Fuchs

Leve Posthornet! er blitt en underholdende moderne komedie som passer godt for det distriktsorienterte Riksteatret, men hvorfor klarer ikke teatret selv å få frem slike originale historier? Bortsett fra Ikke forlat meg, som skal ut på skoleturné og slik når ut til mange som aldri ellers vil lese Sæterbakken, er det åpenbart at disse romanene ikke trenger teatret slik teatret trenger dem.

Forfattere som Geir Gulliksen og Johan Harstad har begynt å skrive for scenen, og yngre dramatikere som Maria Tryti Vennerød og særlig Arne Lygre gjør suksess internasjonalt. Det satses på å utvikle nye stemmer både ved Kunsthøgskolen i Oslo og ved Dramatikkens hus. Likevel kommer dramatikeren aldri til å gjenvinne sin sentrale stilling hverken i litteraturen eller teatret, rett og slett fordi teatret ikke lenger har en sentral posisjon i offentligheten. Låner man i stedet skjønnlitteraturens aura og kulturelle tyngde når man dramatiserer romaner inn i en (med hederlige unntak) ganske tradisjonell teaterform? Eller tror vi simpelthen, og mer oppløftende, på teatrets transformerende evne, at levende mennesker som fremfører en tekst i seg selv tilfører ny mening og merverdi?

Det er noe defensivt ved å lene seg stadig tyngre på romanene for materiale, fordi man samtidig risikerer å kommunisere at kunsttradisjonen man selv representerer har mindre å tilby. Mot store kulturelle endringsprosesser stiller deler av norsk teater opp med noe som fremstår som en konservativ tviholding på det autonome, litterære, sluttede verket som sitt utgangspunkt. Spørsmålet er om vi risikerer at publikum til slutt holder seg hjemme fra teatret og heller leser boken.

Advertisements
Posted in: Kommentar