Hvem er redd for Cecilie Løveid

Posted on 22. mars 2014

0


«Visning» er endelig klar for nettopp visning. Men malersalen på Nationaltheatret oppleves som en altfor trang ramme for Løveids eksistensielle relasjonsdrama.

<b>Lang forhistorie:</b> Visning ble bestilt og lagt vekk av Nationaltheatrets daværende teatersjef Eirik Stubø i 2005. Som bestilt settes det nå opp, etter en lengre debatt om hvorvidt Cecilie Løveid burde vært med da Morgenbladet før jul kåret den beste norske dramatikken. Men regien har ikke utnyttet hele potensialet i Løveids stykke, mener vår anmelder. Magnus Myhr og Liv Bernhoft Osa spiller mor og sønn. ⇥Foto: Marit Anna Evanger

Magnus Myhr og Liv Bernhoft Osa spiller mor og sønn. Foto: Marit Anna Evanger
Publisert i Morgenbladet 30. januar 2014

Visning

Tekst: Cecilie Løveid

Regi: Jon Tombre

Premiere på Nationaltheatret 23. januar

Før jeg skal se Visning belemres jeg med en sjelden prestasjonsangst som jeg merker som lett krampe i musklene i brystkassa. Jeg har aldri sett noen av stykkene til Cecilie Løveid (ikke min skyld) og heller ikke lest så mye av produksjonen hennes som jeg vet jeg burde (bare min skyld). Hvorfor er jeg redd for Løveid? Det kan ha noe å gjøre med Morgenbladets dramakanon, som kåret de beste norske dramatikerne etter Ibsen. For jeg vil ikke måtte forsvare noe som helst. En enkelt forestilling skal ikke måtte bevise om en jury tar feil eller ikke.

Samtidig er kanskje nettopp det å bli utelatt fra kanon det beste som kunne skje Cecilie Løveid. I stedet for at forhåndsbestilte eksperter uttaler seg har forfattere, redaktører og forskere skrevet indignerte leserinnlegg på eget initiativ. Løveid må med!

Som bestilt. Hva sier så ekspertene om Løveids dramatikk? Jo, typisk er bruken av sceniske tablåer, komplekse kvinnelige hovedpersoner, blandingen av poesi og realisme, ekspresjonisme, referanser både til klassikerne og til pop-kulturen – iVisning ligger både Hamlet og Løvenes konge enkelt lesbart. Og i motsetning til Jon Fosse skaper Løveid fortellinger hvor det kan skje like mye i det ytre som i det indre.

Nesten som bestilt setter Nationaltheatret opp Visning, Løveids bestillingsverk for dette teatret fra 2005 som ble lagt i skuffen av daværende teatersjef Eirik Stubø. Stykket handler om billedkunstneren Julie som har mistet mannen sin, og hennes psykisk utviklingshemmede sønn Fredrik. Det handler om deres tap og hvordan de prøver å fylle tomrommet etter det som er borte. Forsvinner sorgen dersom man erstatter den man mistet med noen som ligner? «Men her var bare skyggen / Som jeg lekte med. Forstår du ikke / Jeg ville bare / Være her litt til / Hos deg» er Julies såre avslutningsreplikk i originalteksten.

Inneklemt. Jon Tombre hadde også regien sist gang Løveid ble vist på Nationaltheatret, med Østerrike, i 1997. Han er kjent som en eksperimentvillig instruktør som ikke viker bort fra ny dramatikk. Tombre har med seg scenografen Lawrence Malstaf, som han samarbeidet med på kritikerroste Blikktrommen på Hålogaland teater. Malstaf har laget et bevegelig rom der plast er trukket opp på store rammer. Disse representerer både bildene som Julie er i ferd med å klargjøre til vernissage og veggene i huset hvor hun selv tidligere har bodd og hvor hun nå er på visning sammen med sønnen, Fredrik.

Dette effektive grepet løser en av vanskene ved å sette opp Løveids stykker, at hun gjerne hopper frem og tilbake i tid og rom. Skuespillerne flytter rundt på rammene, og Julie er vekselvarm mot eiendomsmegleren i stadig nye rom – men det er for trangt til at bevegelsen skaper den dynamikken som er tenkt. Når rammene er spent opp over hele gulvet, blir det bare plass til smale ganger mellom dem og knapt nok luft rundt.

Virker ikke hjemme. Cecilie Løveid viker ikke tilbake for de store følelsene, hun utforsker grensene mellom hat og kjærlighet, på død og liv. Stykkene oppleves samtidig som usentimentale, fordi karakterene er langt fra hyggelige og fordi spill med ord, gjentagelser og assosiasjoner gjør at du reflekterer over karakterene: Hvorfor gjør de, og dermed jeg, som vi gjør?

Denne dobbeltheten er interessant. Tombres visning på Malersalen er imidlertid best i de små, nære øyeblikkene, for eksempel i en scene mellom moren, Liv Bernhoft Osa, og sønnen, Magnus Myhr, der han ligger i fanget hennes mens hun stryker ham over ryggen og forteller om da de første gang var på visning i samme hus, da han var liten. Her har Tombre hentet frem menneskeligheten som ligger under Løveids utlevering av karakterenes mindre sympatiske sider. Andre øyeblikk mellom Julie og eiendomsmegleren – blikkene hun gir ham, eller de gjentagende små tilnærmelsene hans – oppleves gjenkjennbare. Tombre har forsøkt å løse vekslingen mellom de poetiske og de realistiske passasjene i teksten på ulike måter, for eksempel gjennom å la personene snakke i mikrofon, eller å se rett på publikum, men ensemblet virker ikke fullt ut hjemme i dette.

Ubrukte muligheter. Anslaget i starten, hvor titlene på Julies fotografier leses opp og peker fremover mot det som skal utspille seg, er en av flere måter det stilles spørsmål ved hva som egentlig har skjedd. Denne billetten til å tøye det relativt realistiske i oppsetningen har skuespillere og regissør imidlertid ikke valgt å løse ut. Publikum slipper lett unna konfrontasjonen med det ubehagelige begjæret, egoismen og det irrasjonelle som ligger i teksten.

Jeg får tvert imot sympati med karakterene. Sympati er ufarlig, jeg savner et større og mer komplekst rom for både menneskene og scenografien til å bevege seg i. Det hele føles inneklemt – midt i møtet på Malersalen kjenner jeg et fysisk behov for noe mer monumentalt og kraftfullt, et rom med muligheten til å betrakte koreografien av vegger og kropper på avstand, lengre strekk av bevegelse, for følelsene er ikke små selv om menneskene kanskje er det.

Teater i endring. Cecilie Løveid beskrives som en fornyer av den dramatiske formen samtidig som stykkene omtales som vanskelige å sette opp – men kanskje dreier det seg, slik Løveid-stipendiat Wenche Larsen har sagt, vel så mye om hva slags regissører vi har hatt her til lands.

Tombre står mye mindre fritt til å kutte og fortolke i Visning enn han gjorde med Günter Grass’ roman Blikktrommen. Andre regissører kvier seg kanskje for å ha en spill levende dramatiker med på lasset når de skal realisere sine teatervisjoner. Formeksperimenteringen som har kommet inn med en sterkere orientering mot regiteatret, har nettopp vært basert på iscenesettelser (eller mash-ups) av klassikere og ikke vært en konsekvens av utviklingen av nyskapende dramatikk. For hvordan drive med kollasj, cut-up og sitater av en tekst som allerede har fått samme behandling fra dramatikerens hånd?

Teatervitenskapens løsrivelse fra litteraturen har skjedd i tandem med teatrets re-teatralisering og løsrivelse fra dramatikken. Kunsten og teori har generelt stilt spørsmål ved begreper som originalitet, autoritet og opphav – dette rammer dramatikere hardt. Fremfor alt er nok dét grunnen til at Løveid er spilt så lite, til tross for at hennes dramatikk dramaturgisk og visuelt speiler endringer i den faktiske teaterpraksisen.

Visning er imidlertid ikke et Løveid-stykke som dagens teatersjefer, regissører eller publikum burde la seg skremme av. Jeg ser det gjerne igjen, i andre versjoner.

Reklamer
Posted in: Anmeldelser