Antihelt i eget liv

Posted on 22. mars 2014

0


Kjersti Annesdatter Skomsvolds fryktsomme antiheltinne Mathea har funnet veien fra Lutvann til Nationaltheatret, men mistet seg selv underveis.

Anne Marit Jacobsen spiller Mathea i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg på Nationaltheatret. Foto: LP Lorentz

Anne Marit Jacobsen spiller Mathea i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg på Nationaltheatret. Foto: LP Lorentz

Publisert i Morgenbladet 17. januar 2014
 Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Regi ved Margreth Olin.
Bearbeidet av Mari Vatne Kjeldstadli
Dramatisert av Kjersti Annesdatter Skomsvold og Anne Marit Jacobsen. Nationaltheatret, til 28. mai.

Monologer. Like krevende lytte på i virkeligheten som det er å lage teater av dem. Særlig de lange. Døden, derimot, er som regel morsommere i litteraturen enn i virkeligheten.

I Kjersti Annesdatter Skoms­volds roman Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg lever hovedpersonen Mathea så sakte at hun lurer på om hun kanskje er død. Gamle damer med så mye sosial angst at de ikke engang tør å ringe Frk. Ur er ikke hverdagskost hverken på teater eller i litteraturen. Men der det litterære forelegget er originalt, dyptloddende og dødsens morsomt, forblir teaterversjonen i det konvensjonelle, sentimentale og overtydelige.

Ensomhet er Mathea. Den ensomme og sosialt hemmede Mathea Martinsen er et oppkomme av spissformuleringer og skjeve betraktninger over verden og aller mest seg selv. Less is more er ikke bare nærmest for hennes livsmotto å regne, det er også kjennetegnende for Skomsvolds skrivestil; vi får bare bruddstykker av Matheas liv, men nok til å ane en plaget og ensom barndom og et voksenliv sentrert rundt et ekteskap preget både av lammende avhengighet og særegen dedikasjon.

Om livet til Mathea ytre sett ikke har vært preget av de store milepæler – hun har i det store sett tiden gå fra tilskuerplass – har hun et indre liv som er like rikt som alle andres. Hvem får definere hva som er lykke? Mathea skriver «En som heter Mathea» på en lapp og leser overrasket hva det blir når ordene settes sammen. Men Mathea er mer enn ensomhet, i alle fall i originalversjonen.

Dette er først og fremst Anne Marit Jacobsens kveld. Jacobsen er drivkraften bak prosjektet, og dette skal tydelig være hennes «store rolle», en slik som alle skuespillere helst bør ha noen av gjennom karrieren. Nils Golberg Mulvik kommer i andre akt inn som den unge versjonen av Matheas avdøde ektemann Epsilon, som for å skape dynamikk etter en hel akt med monolog. Han får ikke så mye mer å spille på enn å være gjenstand for Matheas følelser, men gjør likevel en fin jobb med å tafatt speile dem. Jacobsen har på sin side en uovertruffen scenisk tilstedeværelse og engasjementet hennes for karakteren og fortellingen er merkbar.

Føl noe, nå! At Mathea finner på rim, eller sier ting på tysk når hun har problemer med å kommunisere, skaper flere morsomme øyeblikk. Likevel dominerer det tragiske helt fra start. Her skal det føles, og vi skal synes synd på de stakkars gamle damer som lever alene og aldri har vært hverken i Sverige eller Tyskland, men desto flere turer til Lutvann.

At regissør Margreth Olin i sin teaterdebut falt for fristelsen til å understreke det sørgelige, er tydelig i personinstruksjonen og i musikkvalget. Tonen er en helt annen enn i boken. Der en rar, liten gammel dame med et lite liv er leken litteratur som treffer bredt, gjør teatrets fysikalitet sammen med den formmessige realismen materialet personlig, sentimentalt og tungt på labben.

For meg fungerer teater dårligere når det på død og liv forteller deg hva du skal føle. Rebekka Karijords stemningsmusikk mellom scenene hever seg aldri utover typisk skjør og eterisk teater- og filmmusikk; på det aller tristeste har hun forutsigbart lesset på med «følsomme strykere». Klumpen jeg får i halsen under de siste scenene er ikke uttrykk for dype følelser, de er like lette og luftige som pikekyssene Mathea baker, og spiser selv.

Tekstutvalget er det gjort et nennsomt arbeid med, men hvor blir det av feelgood-aspektet ved at selv et lite liv har verdi når Mathea er en vi bare synes synd på? Hvor blir det av inspirasjonen til å være anti-helten i sitt eget liv midt i vår tids konstante lykkejag, eller kritikken av at bare det som er synlig betyr noe? Det blir borte i all inderligheten.

I en teatervår hvor scenene stadig domineres av litterære adapsjoner blir Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg en påminnelse om hvor utfordrende det kan være å overføre litterære univers til en den fysiske teaterverdenen. At alt blir så mye mer entydig når karakterene står der i kjøtt og blod. Og at døden kanskje også er morsommere i litteraturen enn i teatret.

Advertisements
Posted in: Anmeldelser