Nærbilde av Faust

Posted on 17. november 2013

0


Eirik Stubø holder avstand for å komme helt inn til kjernen av Goethes klassiske drama. Anmeldelse Faust, publisert i Morgenbladet 25. oktober 2013.

Image
foto: Erik Berg

Faust
Regi: Eirik Stubø
Tekst av Johan Wolfgang von Goethe bearbeidet av Jon Fosse.
Premiere på Det Norske Teatret 18. oktober

Mens publikum finner plassene sine, vises en dokumentar om hvorfor Goethes Faust er et av den vestlige idéhistoriens sentrale verk. Professorer, dramaturger og registudenter er intervjuet og vises som en dokumentar ispedd klipp fra tidligere oppsetninger og faust-avleggere i film og kunst.

Allerede i anslaget antydes altså at vi skal se Faust litt på avstand. Skuespillerne rusler rundt og betrakter filmen eller veksler et par ord. Med manus i hånden leser Kyrre Hellum rollelisten (lang) og sceneanvisningene (kompliserte), før scenen overlates til Svein Tindbergs Mefistofeles og Trini Lunds erkeengel Gabriel. Ikke før Lasse Kolsrud tar plass som den plagede hovedpersonen i sitt studiekammer, senkes lysene i salen og metateatret trer i bakgrunnen for dramaet.

Universell pop.
Stubø lar Goethes storslåtte teaterdikt brytes mot vel så inderlige musikalske innslag; «Smoke on the water» følges av «Stairway to heaven». Skjønt brudd, snarere fungerer låtene som stand-in for teksten. Er regigrepet en påstand om at arven etter Goethe idémessig har overlevd ved å gjemme seg i popen, hvor kvinnene er opphøyde og sjelen fortsatt finnes? Romantikken er jo ikke død – hverken Derrida, Dagbladet.no eller dating på nett har klart å ta fra oss troen på kjærligheten eller frykten for å bli sviktet.

Tekst i forgrunnen.
En av Eirik Stubøs egenskaper som regissør er evnen til å formidle ved å sette teksten i forgrunnen. Etter mange år med minimalistiske, gjerne monumentale iscenesettelser i samarbeid med scenograf Kari Gravklev, har han i sine siste produksjoner innlemmet levende musikk og video, ved Christopher Woxholtt og Boya Bøckman. Sistnevnte fyller i avgjørende øyeblikk bakveggen med skuespillernes ansikter. Kanskje er det en naturlig utvikling å utvide nærlesingen med nærbildet og ta tilbake noe av den identifikasjonskraften teatret har mistet til filmen. I balansen mellom distanse og innlevelse oppstår dynamikk: Bildene gir konsentrasjon og, i likhet med musikken, en fortettet symbolsk og emosjonell overføring som også skaper energi og fremdrift. Rutinerte skuespillere ser ut til å stortrives med både å få spille ut de store følelsene for så å ta et skritt tilbake og betrakte materialet sammen med oss. Å la dem spille gitar og synge moderne svisker er riktignok et skamløst publikumsfrieri som de færreste for få år siden ville forventet fra Stubø. Coverlåten er et dominerende kulturuttrykk, og regissøren tar med Faust del i en tydelig trend hvor skuespillere i klassiske dramatiske verk synger og trakterer instrumenter. Det er imidlertid ikke alltid det oppleves like velbegrunnet som her. Om det smått harry låtvalget forstyrrer litt, dras jeg likevel inn i forestillingen; Faust handler om forførelse og jeg lar meg overrasket forføre.

Overlever alt.
Er det slik at originalverkets status er mer interessant enn innholdet? Og hvordan står Goethes idédrama seg i overgangen til Stubøs kommenterende Faust? Tja, Goethe siterer selv flittig fra sin egen kulturtradisjon og ettersom de store ideene, universalistiske og transcendentale, ikke umiddelbart er relevante i vår tid, trengs muligens denne behandlingen for at det individuelle dramaet skal kunne tre frem. Det er imponerende hvordan teamet på Scene 2 fra avstanden de legger opp til i ansatsen, underveis klarer å bringe oss helt nært. Kjærligheten i Faust har overlevd alt, selv tidens tann og da er det helt greit at Ingeborg Sundrehagen Raustøl med Gretchens fall til slutt stjeler showet. Leve Romantikken!

Advertisements
Posted in: Anmeldelser