Fyller scenene til randen

Posted on 17. oktober 2013

0


To nye musikkdramaer blander vidt forskjellige teatertradisjoner. Bare ett av dem holder maksimalismen under kontroll.
Anmeldelse av Judasevangeliet og Delusion of the Fury i Morgenbladet, publisert 19.september 2013

Judasevangeliet Foto: Janneche Strønen

Judasevangeliet Foto: Janneche Strønen

Judasevangeliet
Regi: Tore Vagn Lid
Premiere på Den Norske Opera og Ballett
ULTIMAFESTIVALEN

Delusion of the Fury
Harry Partch
Regi:Heiner Goebbels
Gjestespill på Nationaltheatret
ULTIMAFESTIVALEN

Judasevangeliet er tredje forestilling i kritikerpris-nominerte Tore Vagn Lids sørgespilltrilogi. Etter å ha skrevet en panegyrisk anmeldelse av Kill them all tidligere i år har jeg visse forventninger. Men mens sistnevnte forestilling er dramaturgisk stringent, gjennomført og tematisk spisset, gaper Judasevangeliet over for mye og mangler den innholdsmessige aktualiteten som vant meg over i forrige runde.

I alle de tre delene har «spill» hatt bokstavelig betydning, med brettspillet, komplett med terningkast, spillebrikker og spilldeltakere som bærende dramaturgisk anordning. Problemet er at spillet her bryter sammen og ikke lenger fungerer som et strukturerende prinsipp, ei heller en meningsbærende metafor, noe man hadde trengt på overfylte Scene2. Medlemmer fra orkesteret Bit20 Ensemble, fem solister, tre barn – eller rettere sagt Judasunger – et kor, video- og lydinstallasjon, samt scenografiske elementer slår hverandre i hjel i stedet for å gå opp i noe større.

Uferdig premiere. Judasevangeliet, det apokryfe evangeliet som ble funnet i Egypt i 1978 og «relansert» av National Geographic i 2006, er forestillingens forelegg og ramme. Som regissøren skriver i programmet, er det sentrale ikke Judas som person, men hans umulige situasjon: «når det å handle blir like katastrofalt som ikke å handle». Lid vil undersøke hva slags sosiologiske faktorer som fører til det han kaller en «Judassituasjon», men det kommer han ikke i mål med denne kvelden.

Det musikalske er kanskje det som fungerer best i det ambisiøse eksperimentet. Fra et mer samtidsorientert lydbilde med vekt på ulike klangflater og lydsammenstillinger, blir musikken gradvis mer melodisk og dramatisk. Musikken følger og understreker i økende grad handlingen og i enkelte scener, særlig der koret plutselig kommer inn i salen bak publikum, skapes stemningsfulle og følelsesladede øyeblikk. Disse brytes og erstattes imidlertid snart av nok et nytt fortellingslag, bestående av moderne eller historiske paralleller til Judas’ dilemma. Selv om man kan glede seg over et vell av intelligente musikalske og kunstneriske referanser, gjør disse også at forestillingen fremstår som intern og rotete. Tekniske problemer på premieren bidrar også til et inntrykk av noe uferdig.

Sanselig. Judasevangeliet er musikkteater som ikke helt bestemmer seg for hvor tyngdepunktet mellom konsert og teater skal ligge. Derimot er regissør Heiner Goebbels’ gjenskaping av kultkomponisten Harry Partchs verk Delusion of the Fury som jeg ser dagen etter – og som også inngår i Ultimafestivalen – adskillig mer avklart formmessig.

Også Nationaltheatrets hovedscene er fylt til randen; av utøvere som synger og spiller i og på en installasjon som består av Partchs egenkonstruerte og skulpturelle strenge- og perkusjonsinstrumenter plassert i nivåer. Vann og siden melk – bibelske referanser også her altså – lager lyd idet det renner vertikalt gjennom scenebildet og ender i et basseng foran på scenen; scenebildet minner litt om M.C. Eschers arkitektoniske uendelighetskonstruksjoner. Goebbels’ musikalske, visuelle og symbolske maksimalisme pares i motsetning til hos Lid – som faktisk har studert under Goebbels – med en tilbakeholdenhet hva gjelder selve fortellingen. Det synges ikke mye, teksten er sparsommelig, og historiene som fortelles er egentlig ikke så viktige. Vi er i et høyassosiativt landskap hvor det først og fremst er den sanselige opplevelsen som står i sentrum. Det gir en helt annen konsentrasjon. Goebbels’ «show, don’t tell»-regi er den mest vellykkede om man sammenligner de to forestillingene.

Samarbeid. Både Judasevangeliet og Delusion of the Fury er del av Ultimafestivalens etter hvert så solide scenekunstprogram. Samarbeidspartnerne, eller medlemmene, festivalen har i teatre som Nationaltheatret, Den Norske Opera og Ballett, Black Box og Dansens Hus sikrer at festivalen har midlene og kompetansen til å ta inn forestillinger av høy kvalitet, og teatrene får muligens gleden av å eksponeres til et litt annet publikum. Ulempen ved det nære samarbeidet kan imidlertid være at det ikke er noen helt nye bekjentskaper her og at alle forestillingene, med unntak av Delusion of the Fury, er til forveksling likt hovedstadens ordinære scenekunsttilbud.

Advertisements
Posted in: Anmeldelser