Brikker i spillet

Posted on 17. oktober 2013

0


Du synes kanskje ikke et sørgespill om selvmord i Europa høres særlig lystig ut, likevel skal du se Kill Them All!. Anmeldelse i Morgenbladet, publisert 8.mars 2013

Mariann Hole i Kill Them All. Foto: Nationaltheatret

Mariann Hole i Kill Them All. Foto: Nationaltheatret

Kill them all!
Regi: Tore Vagn Lid
Premiere på Nationaltheatret 28. februar, spilles til 22. mars

Politisk brennbar, retorisk slagkraftig og nyhetsverdig er Kill them all! en drømmeforestilling for teaterfolk som ønsker mer aktuelt og relevant teater på scenen. Heldigvis er den også underholdende, velspilt og gripende, derfor kan du trygt lese videre.

Sikker taper. Hvis du fortsatt er med, kan jeg fortelle at auteuren Tore Vagn Lid lykkes med såkalt «dagsaktuelt teater» som i andre sammenhenger lett kan bli klamt. Det fungerer fordi utgangspunktet er noe som ikke allerede har vært innom alle landets nyhets- eller magasindesker, nemlig alarmerende europeiske selvmordsstatistikker. Dramatikeren Vagn Lid gjør research en NRK-korrespondent verdig. Dessuten vet regissøren Vagn Lid å iscenesette sin statistikk, enten den gjelder ungdomsledighet, husløse, øksing av kulturbudsjettene eller mennesker som lever under fattigdomsgrensen – ifølge forestillingen 68 prosent av befolkningen i Hellas.

Se for deg finanskrisen i Europa dramatisert som det kolonialistiske brettspillet Jakten på den forsvunne diamant. Brettet, altså scenen, er et stort europakart. Her er terningkast du ikke kan kontrollere, røvere som med statlig velsignelse tar fra deg det du trodde var ditt, og mens sannsynligheten for å finne diamanten og bli rik er til stede, er det mye mer sannsynlig at du kommer til å tape alt. I alle fall om du spiller med brikkene som representerer de fra Sør: læreren fra Biscaya, vandreren fra Romania, den italienske Evighetsstudenten, eller den greske sangeren. Hvis du spiller med den tyske investoren har du andre kort på hånden, og dersom du spiller med den norske skuespilleren, ja, da er du allerede en vinner.

Den enes død. Europas dystre politiske og økonomiske landskap er komplekst og vanskelig å ta inn over seg i oljeglatte Norge. På amfiscenen tegnes det opp i spennet mellom tragiske enkeltskjebner og tørre fakta. Der skjer det mye, og materialet kommer til sin rett som scenekunst fordi regissøren vet å utnytte teatrets muligheter. Engasjement kan oppstå fordi teater muliggjør konsentrasjon omkring ett tema mye lenger enn en nyhets- eller featurereportasje.

Kill Them All!  tilbyr en kombinasjon av refleksjon og identifikasjon som ville gjort Bertolt Brecht stolt og Brennpunkt misunnelig. Et eksempel på hvordan vi «hektes på» er spillebrikken «Skuespilleren», gjennomgående spilt eller «ført» av Kai Remlov. «Skuespilleren» skal gå av med tidlig pensjon fra Nationaltheatret, og vi får lytte til forhandlingene han gjør med eiendomsmeglere ved kjøp av ferieleilighet i Hellas. Leiligheten eies selvsagt av noen fra før, og vi følger parallelt den greske sangeren som ikke lenger kan betjene gjelden sin.

Verdier tydeliggjøres ved å sette opp interessekonflikter, koble sammen årsakssammenhenger og stille spørsmål, som hvem det er som tjener på å båssette sør-europeere som latsabber, og ikke minst hvorfor mannen i gata betaler dyrest for en situasjon den økonomiske og politiske eliten har ansvaret for.

Tragiske symboler. Investoren sier triumferende: «Vi har fått alle til å spille med, helt uten tvang.» I et globalisert kapitalistisk system er reglene i hendene på noen andre, og for stadig flere som ikke lenger har noe å spille med, blir altså selvmordet utveien. Forestillingens omdiskuterte videoklipp av mennesker som faller i døden brukes ikke spekulativt, snarere tvert om. Som det mer kjente bildet fra 11. september er de dokumentariske amatørbildene også på vei til å bli ikoniske, tragiske symboler på alvoret i finanskrisen.

Utenfor døren til Nationaltheatret møter jeg på én som tigger, og ved den gamle arkitekthøyskolen står en dame og skriker usammenhengende ukvemsord, alt mens tåken er i ferd med å legge seg over byen. Det føles symbolsk og minner meg på at også jeg deltar i spillet.

Advertisements
Posted in: Anmeldelser