Debattinnlegg under Møterommet på Bastardfestivalen

Posted on 11. september 2012

0


Mandag 10.september var jeg invitert av Gry Ulfeng og Teaterhuset Avantgarden til å diskutere scenekunstkritikk sammen med kritikerkolleger Anette Therese Pettersen (Dagsavisen/Klassekampen), Amund Grimstad (Klassekampen) og Ole Jacob Hoel (Adresseavisen). Dette i forbindelse med Bastardfestivalen som for tiden pågår i Trondheim hvor Ulfeng er kurator for en samtaleserie som heter Møterommet. Her er innlegget jeg holdt:

Den glemte dansekritikken

Hvorfor er dansekritikk omtrent utradert fra, ikke bare norske aviser, men også i andre land det er naturlig å sammenligne oss med?

Det skal jeg forsøke å svare på, men la meg først gi dere litt bakgrunnsinformasjon.  I Norge har verken Dagbladet, Aftenposten, Klassekampen, Morgenbladet, eller Dagsavisen anmeldere med eget ansvar for dans. Det har heller ikke NRK. Dette til tross for at kunstformen har vært gjenstand for sterk politisk satsing med eget danseutvalg i Kulturrådet, regionale sentra som DansiT her i Trondheim og Dans i Nord Trøndelag og etableringen av Dansens Hus i Oslo, som noen konkrete resultater. Og til tross for den sterke økningen av kunstneriske produksjoner: Mens det i 1997 var 30 dansekompanier som viste 62 produksjoner 503 ganger, var det 123 kompanier som viste 197 produksjoner 1324 ganger i 2008, avisene slutter altså med egne danseanmeldere, snarere enn å svare på økningen.

Hvorfor er de så i utakt med kunstfeltet? Hvordan kan dette skje? Det finnes flere mulige forklaringer og en er selvsagt mediesituasjonen og nedskjæringer i budsjettene, en annen grunn kan være at dans er en forholdsvis ny kunstform i Norge, at det er en kvinnedominert kunstform, og at den i så stor grad er knyttet opp mot kropp, snarere enn språk – alt dette kan forstås som å bidra til at dans har en lavere kulturell status enn for eksempel musikk, film og litteratur. Kulturell status er et spennende tema, men det er ikke så interessant akkurat i denne sammenhengen.

I tilknytning til Møterommets fokus på performativ estetikk er det nemlig vel så interessant å spørre om samtidsdans rett og slett er for vanskelig for redaksjonene. For økningen i det norske dansefeltet er ikke innenfor den institusjonelle tradisjonsbevarende dansen, den er innenfor det frie feltet hvor man i stor grad er helt i forkant av scenekunstens utvikling. Snakker man om performativ estetikk kommer man ikke utenom dansens historie og avantgarde bevegelser i amerikansk og europeisk dans etter andre verdenskrig.

Spørsmålet er om massemediene slik de blir drevet i dag er et sted hvor en institusjons- og ofte kulturkritisk, radikal, abstrakt, i blant tungt diskursiv kunstform kan behandles, hvis man skal gi et adekvat tilsvar. I tradisjonell dans hvor mye av kunstopplevelsen knytter seg opp mot enten historiefortelling eller spektakulære og sublime ferdigheter er møtet med den tradisjonelle kritikken uproblematisk. Der er poenget å vurdere kvaliteten på fortellingen og ferdighetene. Og vi ser at disse forestillingene kan og blir anmeldt av kulturjournalister og anmeldere fra andre felt, for materialet er velkjent.

Konsekvensen er lett en ond sirkel hvor resultatet er at forståelsen for dans svekkes gradvis og bare mainstream, som egentlig ikke representerer hvor kunstfeltet beveger seg får oppmerksomhet.

Advertisements
Posted in: Debatt