Oppvåkningen | Morgenbladet

Posted on 10. august 2012

0


20120811-142502.jpg

Etter år med lite støy rundt norsk kulturpolitikk pirkes det nå i den forutsigbare norske kulturkonsensusen. Noe er i gjære i teater-Norge.

KOMMENTAR Publisert: 9. august 2012 – 14:22 i Morgenbladet

Dramatikkens Hus har i sommer levd opp til navnet sitt. I en konflikt mellom kunstnerisk leder Kai Johnsen og daglig leder samt sittende styre har partene gått steilt ut mot hverandre i media. Johnsen mener seg vilkårlig oppsagt og ilagt munnkurv i saken om samarbeid om utvikling og oppsetning av et dansk teaterstykke som skal baseres på Anders Behring Breiviks manifest. Styret bestrider hans fremstilling, og kaller det en personalkonflikt.

Etter at Johnsen avslo tilbud om forlengelse av sitt åremål, har støtteerklæringene til Johnsen og kritikken mot Dramatikkens hus haglet fra scenekunstmiljøet. En gruppe kunstnere som har spilt ved eller har avtaler med institusjonen boikotter offentlig huset grunnet mistillit til styret og daglig leder. I et ferskt nummer av Norsk Shakespeare og teatertidsskrift nyanseres imidlertid bildet da flere i det norske teatermiljøet ytrer kritikk mot prioriteringene ved huset under Johnsen.

Hvem bestemmer?
Den prinsipielle siden av konflikten og det aspektet teatermiljøet tilsynelatende unisont er kritiske til er den spesielle organisasjonsformen ved Dramatikkens Hus, hvor kunstnerisk leder er underordnet daglig leder. Dette er den samme organisasjonsformen som ved Den Norske Opera og Ballett og kulturhuset Kilden i Kristiansand, institusjoner med langt større budsjetter og drift og enormt mange flere ansatte. Ultimafestivalen prøvde seg også seg med en lignende modell, men det varte ikke lenge. I dag har igjen en kunstnerisk leder øverste ansvar for festivalen.

Er det et utslag av «new public management» i kultursektoren hvor et krav om strømlinjeforming, effektivisering og profesjonalisering av driften, altså klisjeen «mer ut av hver krone», som gjør det nødvendig med en direktør med ansvar for pengesekken på toppen? Gjør kulturdepartementets krav om egeninntjening og konsekvente behov for sterke publikumstall det risikabelt med en for sterk eller ambisiøs kunstnerisk leder for de etter hvert så profesjonelle styrene, som i alle fall i følge aksjeloven holdes personlig til ansvar hvis alt går til helvete?

Den virkelige debatten handler om hvem som bestemmer i norsk teater; kunstnerisk leder, styret og direktøren, eller kulturdepartementet. Hvor er kunstnerne i dette bildet?

Les resten av saken her: Oppvåkningen | Morgenbladet.

<a

Advertisements
Posted in: Kommentar